Dublin

Jeg liker meg i Dublin, i de brede, romslige gatene, som jeg innbiller meg paavirker menneskene likedan. Jeg finner irerne romslige, aapne, vennlige, likesinnede, stolte, men absolutt ikke selvhotidelige. Jeg vil ikke si med glimt i oye, selv om ogsaa det ville vaert sant, men riktigere vil jeg si at hjertet deres slar i oynene deres og brystet loftes i saarbar aerlighet, og nervene toyles i skjonn lidenskap for livet, for sitt land, sitt folk og deres historie, som de naerer dypt i hjerte, og onsker aa formidle videre. Takket veare solen over hustakene, takket veare det generose rommet imellom menneskene, takket veare smilene, takket veare idealismen, takket vaere disse hjertene som slaar. Ellers ville alt veart forgjeves. saa forgjeves. Turen har saa langt veart vellykket. I dag har jeg og Ragnhild trasket rundt litt paa maafaa i gater og butikker. Fant ei skrivebok paa souvenirbutikken paa Trinity College, som var den vakreste skriveboken jeg hadde sett. Jeg strakte etter den og snudde den og der staar det med gullskrift: Charlotte Bronte. Det maa vaere skjebnen. Naa har vi funnet oss hver vaar pc paa Avalon House, hvor vi oppholder oss. Her har vi, etter hva ryktene forteller, Dublins beste kaffemaker, skulle jeg til og si. I hvert fall synes jeg han er veldig imotekommende, generos, med kvikk sarkasme i oynene og munnen full av smil. I hvert fall har de Dublins beste espresso her, vurdert av The Times, saa det er da noe. Den smaker i hvert fall ypperlig etter min mening, og gir et herlig spark til en ellers mulig dull morgen. Ellers sliter jeg fortsatt med aa skrive visse innleveringer. De gaar meg paa nervene. Selv om jeg egentlig ikke bryr meg saa bryr jeg meg samtidig for mye. Mening? Nei. Meninger gav jeg opp for lenge siden.

00:44 Mandag og ferien siler ut

Ferien forlenger seg ufrivillig. Pga storm og nå er jeg hos bestemor. Jeg strever med å trykke forsiktig på tastaturet for ikke å vekke eller (forhåpentligvis ikke) hindre bestemor i å få sove. Jeg burde legge meg, men jeg ble litt oppspilt for jeg holder på å lære meg selv å spille gitar, ved hjelp av ei gammel, svensk gitarbok for nybegynnere. Det er faktisk en veldig fin lyd i en gitar. Bare sånn hvis du ikke visste det fra får av. Jeg finner alltid en herlig ro i meg selv når jeg er her. Det slår meg at rommet jeg sitter i bærer mange minner, mange historier. Så mange smilende ansikter på veggene, slitte utdaterte platespillere, lyskroner som henger og vinker fra taket, grønne planter i vinduet, orgel, gamle notebøker, sofa med blodrødt trekk, gamle dukker med stemmer i øynene, fremmede instrumenter fra fjerne land og kulturer, bøker, bøker, tepper, og bilder. En kaffekjele og en vannkanne. To sandaler i hjørne som det står Carpe Diem på. Seize the day. Vel, sånn kan man også si det. Eller som Goethe: Jo mer jeg tenker på det, jo klarere ser jeg at livet ganske enkelt er til for å leves.
Alle lever, men lever noen mer/bedre enn andre? Kan man rangere slikt? I tilfelle lurer jeg på hvordan den malen ser ut. Selvrealisering. Haha. Denne roen. Jeg skulle ønske jeg var omgitt av den hele tiden, denne, denne smygende, så plutselige, tunge roen. Jeg fant Pesten av Albert Camus i bokhylla i sted. Tror jeg skal ta den med meg opp på loftet, så har jeg noe å blad i. God natt, min måne, hvisket jeg til gatelykta idet jeg passerte. Noen glemte ord, som plutselig hvisket meg i øret, - på gjensyn.

Vinter og en ferie

Jo, det er definitivt ferie. Jeg sitter for meg selv en lørdagskveld, drikker kaffe, spiser kaffebrød(!) og føler meg passe pensjonert. Jeg tenker at kaffebrød må være noe av det ypperligste du kan spise hvis du ønsker å se ut som en klumpete, rund appelsin, med stadig stigende blodtrykk og diabetesen ringende på dørklokka, men likevel, her sitter jeg. Jeg er i et merkelig humør for øyeblikket. Vanskelig å forklare. Eller som jeg har nynnet i hele dag "...I can't explain, you would not understand. This is not how I am." Men jeg føler meg ikke comfortably numb, heller. Det er noe annet noe. Klokka er åtte og mamma kommer inn døra. Det bråker fra kjøkkenet. Vann og kran og kork som skrus av og på ei vannflaske. Vann som renner nedover en hals, et svelg. En rap. Hm, mamma raper. Hva så. Jeg kjeder meg. Klokka er ett minutt over åtte. Ja, jeg brukte ett minutt på å skrive siste setning. Min egen prestasjonsangst er nådd sin grense og det er bare komisk. Men slitsomt. Lurer på når det skal gi seg. Jeg vil ikke ut i kveld. Jeg vil ikke drikke. Jeg vil møte Elisabeth, gå tur i kulden, fryse, snakke, le, synge, smile, smile. Smile og le. Det vil jeg. Kos deg med dagen din. Og hvis du vil ha en klem så værsågod.

Med hjerte i halsen

Det hender ofte, når jeg går langs den steikende asfalten en gul sommerdag, med gresset vaiende svakt i vinden, langs langstrakte beiter, potetåkre og ekrer. Traktorer og måsene som flyr og gauler sultent etter mat i lufta.